mandag 13. juni 2011

Svemann. En manns beste venn.

Da jeg var 14,5 år. Etter konfirmasjonen. Og etter årelang masing og ønsking,
fikk jeg endelig egen hest. Ihvertfall nesten egen.
I begynnelsen eide jeg den sammen med pappa og broren min.
Så ble bror solgt ut, og da var hesten et A/S med meg og pappa som aksjeeiere.
Vi hadde noen flotte år. Jeg og hesten. Da jeg etterhvert flyttet bort, og hjem igjen.
Og fikk unger og hele pakka. Så ble Svemann mer og mer bare pappa sin.
Og den sommeren, og den dagen da Svemann måtte få den siste sprøyten.
Da var det nok like greit at pappa var bortreist. Så han slapp å holde hestens hode rolig,
og se dyrlegen sette sprøyten. Slapp å vente på sprøytens virkning og se hesten segne om.
Jeg sendte pappa en mms med bilde av Svemann. Etter at livet hadde ebbet ut.
Pappa ville ikke se det, så han ba mamma åpne meldingen.
Jeg tror ennå ikke han sett bildet. Det ble for tøft for store, sterke pappaen min.

Man kan ha en hest som bestevenn. Nemlig.


Svemann. Jeg tror dette bildet er fra den siste vinteren hans.
Hest/isbjørn, hest/isbjørn. Ikke så godt å avgjøre.

2 kommentarer:

  1. Fine Svemann:-)

    SvarSlett
  2. Selv kunne jeg ikke hatt en hest som bestevenn..er litt redd dem...Men at vi kan ha andre bestevenner enn mennesker er jeg helt enig i :-) Og det er så trist å miste bestevenner om de har to eller fire ben!!

    SvarSlett